Ja, snart 50 år... eller det vil si til neste år. Jeg klarer altså likevel ikke å se på meg selv som en kvinne. Klarer ikke å kalle med hverken for kvinne eller dame. Jeg omtaler meg selv som jente. Det er det jeg føler meg som. Selvfølgelig har jeg blitt voksen, fornuftig og alt det der, men når jeg tenker på f.eks min mor i den alderen så var hun eldre enn meg.
Jeg kan altså likevel føle meg som den dustete tenåringen jeg en gang var og det føles litt rart, for jeg har ikke inntrykk av at andre opplever det sånn.

Jeg har alltid fått høre at jeg ser yngre ut enn det jeg er og er nok belemret med gode gener i så måte. Blir jo veldig fornøyd når andre tror at jeg er mamma til min to barnebarn, selv om jeg er kjapp til å fortelle at jeg er bestemor. Kanskje det har noe med det å gjøre?

Når jeg ser andre som også nærmer seg 50 eller har blitt, så ser jeg noen som jeg føler er som meg og mange som ligner mer på hvordan min mor var i den alderen. Jeg regner vel med at det er mange som ikke føler seg så gamle som de blir. Det kan se ut som avstanden mellom hvor gammel man føler seg og hvor gammel man er av år, blir større jo eldre man blir. Er det noen som har den samme følelsen?

Jeg har begynt å få overgangsplager uten at jeg foreløpig lar meg affisere altfor mye av det, men det ser ut som jeg blir mer plaget enn mine søstre, som forøvrig rett og slett har unngått det meste. Litt dårlig gjort og jeg blir litt misunnelig på det!

Jeg undres, men har vel kommet til den konklusjon at jeg aldri blir riktig voksen eller så er det bare at andre har det som meg og ikke snakker om det. Jeg snakker om det.
Det føles rett og slett ikke som jeg er et halvt århundre og jeg undres på om det er normalt å føle det sånn? Rett og slett. :)