Hos oss var det alltid slik, at når vi kom hjem og pappa satt alene i sofaen så sa vi "Ah, er der ingen hjemme?" Pappa svarte alltid av gammel vane "Nei, der er bare jeg som er her".

Vi tenkte egentlig aldri over hva vi sa, ei heller pappa :) Rart hvordan ting fungerer!

Andre ganger, hvis mamma var syk og pappa var hjemme, stormet vi alltid rett forbi han og inn på soverommet til mamma når det var noe vi skulle spørre om...

Det har kanskje en sammenheng med at pappa var mye ute å reiste, så ofte var det bare mamma hjemme å forholde seg til, ikke vet jeg. Det var iallefall alltid slik når jeg vokste opp. Men vi var aldri mindre glade i pappa for det, og han uttykte aldri at han følte seg oversett :)

R.I.P. pappa, savner deg veldig!!